
Endringstretthet – er vi lei av endring eller av hvordan den gjennomføres?
"Vi har endringstretthet." Formuleringen høres nå i organisasjoner som har gjennomgått omorganiseringer, digitalisering, nye arbeidsmåter, besparelser og stadig skiftende prioriteringer. Begrepet virker intuitivt: etter tilstrekkelig mange endringer blir folk rett og slett lei av forandringer. Men forskningen peker mot en mer bekymringsfull forklaring. Problemet er ikke alltid at organisasjoner endrer seg for mye. Det kan like gjerne være at hver ny endring forbruker menneskers tid, oppmerksomhet og tillit uten at den forrige endringen har rukket å bli forståelig eller å gi resultater. Da er endringstretthet ikke først og fremst et motstandsproblem hos medarbeiderne. Den kan være informasjon om hvordan organisasjonen ledes.
Endringsutmattelse er mer enn motstand.
Det finnes en seiglivet forestilling innen endringsledelse om at mennesker i bunn og grunn motsetter seg endring. Derfra følger en bekvem forklaring når et prosjekt møter problemer: medarbeiderne er endringsuvillige og ledelsen trenger derfor å kommunisere bedre, skape større engasjement eller overvinne motstanden.
Men endringstretthet er noe annet.
Jeremy Bernerth, H. Jack Walker og Stanley Harris utviklet i 2011 et av de etablerte vitenskapelige målene for endringsutmattelse. Deres forskning handlet uttrykkelig om konsekvensene av gjentatte organisatoriske endringer. De fant at endringsutmattelse var forbundet med utmattelse, som igjen var forbundet med lavere organisatorisk engasjement og større intensjon om å forlate arbeidsplassen.
Det er en viktig forskjell. En person kan forstå hvorfor en endring er nødvendig og til og med støtte den – men likevel mangle ressurser til ytterligere implementering, opplæring, omorganisering eller endring av arbeidsprosessene.
Problemet er da ikke å overbevise henne. - Problemet er at organisasjonen krever mer tilpasning enn den for øyeblikket har kapasitet til å levere.
Hver endring konkurrerer med alle andre endringer
Ledergrupper betrakter gjerne endringer som separate prosjekter. Et nytt CRM-system har sin prosjektgruppe. En omorganisering har sin. Et kostnadsprogram drives av økonomifunksjonen. HR innfører samtidig et nytt prestasjonssystem og IT ruller ut nye AI-verktøy.
På organisasjonskartet er det fem ulike initiativ.
For medarbeideren kan det være en og samme arbeidsdag.
Dette er en av endringsledelsens mest oversette asymmetrier. Ledelsen ser endringsporteføljen ovenfra og kan skille mellom strategiske initiativ. Den enkelte medarbeider møter den horisontalt: nok en opplæring, nok et system, nye beslutningsveier, en ny leder, nye mål og nok en oppgave som skal utføres samtidig som den ordinære virksomheten fortsetter.
Forskningen om endringstretthet fanger nettopp denne akkumuleringen. Begrepet handler ikke bare om den siste endringen, men om hva gjentatte endringer gjør med menneskers tilgjengelige ressurser. En aktuell begrepsanalyse av forskningsfeltet identifiserer fire tilbakevendende kjennetegn: kontinuerlig eksponering for endring, utmattelse, redusert opplevelse av handlingskraft og en overgang mot passiv aksept.
Det siste punktet er særlig bekymringsfullt. Den farligste medarbeideren i et endringsprosjekt er kanskje ikke den som protesterer. Det kan være den som har sluttet å protestere fordi hun ikke lenger tror at det spiller noen rolle.
Cynisme kan være rasjonell
Når en ny endring lanseres blir den noen ganger møtt med kommentarer som «det går over», «vi gjorde det samme for tre år siden» eller «vent til neste ledelse kommer».
Slike kommentarer beskrives ofte som kynisme. Men kynisme trenger ikke å stamme fra en negativ personlighet. Den kan være innlært.
Om ansatte flere ganger har sett store initiativ lanseres med høye ambisjoner for så å miste momentum, bli erstattet eller glemt, oppstår et rasjonelt spørsmål: hvorfor skal jeg investere min begrensede energi i nettopp denne endringen?
Noufou Ouedraogo og Mohammed Laid Ouakouak har studert forholdet mellom endringsutmattelse, kynisme og vellykket organisatorisk endring. I deres studie av 320 personer skilte de blant annet mellom endringer som ble oppfattet som motivert av konkrete konsekvenser og endringer som snarere så ut til å følge hva organisasjoner forventes å gjøre. Resultatene pekte på at tydelig konsekvenslogikk kunne redusere både endringsutmattelse og kynisme, mens en mer normdrevet "slik bør moderne organisasjoner gjøre"-logikk kunne øke utmattelsen.
Det sier noe viktig om kommunikasjon. Medarbeidere trenger ikke nødvendigvis flere PowerPoint-lysark om endringsreisen. De trenger å kunne forstå hvorfor nettopp denne endringen er verdt kostnaden.
Organisasjoner undervurderer kostnadene ved å tilpasse seg
Hver organisatorisk endring har et synlig budsjett. Nye systemer koster penger. Konsulenter koster penger. Opplæring koster penger.
Men en av de største kostnadene blir sjelden rapportert: menneskers tilpasningsevne.
Å lære seg et nytt system krever konsentrasjon. Å få en ny sjef krever sosial omorientering. En omorganisering innebærer at mennesker må forstå nye roller og uformelle maktforhold. Nye strategiske prioriteringer krever at gamle mentale modeller forlates og nye bygges opp.
Alt dette forbruker kognitive og emosjonelle ressurser.
En svensk studie av leger i primærhelsetjenesten brukte den etablerte endringsutmattelsesskalaen og plasserte fenomenet sammen med blant annet arbeidstilfredshet, sosial støtte, lederklima og intensjonen om å slutte i jobben. Det er en påminnelse om at endringsutmattelse ikke er et abstrakt ledelsesbegrep, men noe som kan måles som en del av det psykososiale arbeidsmiljøet.
Det endrer også ledelsens spørsmål. I stedet for å spørre "Hvordan får vi med oss organisasjonen på enda en endring?" kan den måtte spørre: "Hvor mye endringskapasitet har organisasjonen igjen?"
Kanskje trenger organisasjonen å endre mindre – men fullføre mer
Det finnes et paradoks i moderne organisasjoner. Evnen til å endre seg har blitt en konkurransefordel, samtidig som en stadig strøm av endringsinitiativ kan svekke nettopp denne evnen.
Når alt er transformasjon, opphører ordet til slutt å bety noe.
Den avgjørende lederskapsevnen kan derfor være mindre dramatisk enn å iverksette neste store endring. Den kan bestå i å prioritere mellom endringer, avslutte prosjekter som ikke lenger forsvarer kostnadene sine og la gjennomførte endringer få tid til å bli en del av hverdagen før neste lanseres.
Det krever også at organisasjonen skiller mellom endringens strategiske betydning og dens menneskelige kostnad. En endring kan være helt rasjonell fra bedriftens perspektiv og samtidig svært krevende for dem som skal gjennomføre den. De to påstandene motsier ikke hverandre.
Derfor er endringstretthet verdt å lytte til.
Ikke fordi trøtte organisasjoner skal slutte å utvikle seg. Tvert imot. Bedrifter som ikke endrer seg når omverdenen endrer seg får andre problemer.
Men når mennesker begynner å sukke over neste initiativ, er den enkleste konklusjonen at de trenger å bli mer endringsvillige.
Det mer interessante er å spørre hva organisasjonen har lært dem.
Hvis erfaringen sier at nye initiativer snart blir erstattet av enda nyere, at prioriteringer sjelden innebærer avprioriteringer, og at gårsdagens transformasjon forsvinner når morgendagens lanseres, kan motstanden være noe annet enn konservatisme.
Det kan være organisatorisk hukommelse.